Jeg er Kikki Aardalsbakke.

Noen kaller meg coach andre veileder eller terapeut.

Jeg føler meg kanskje mest som en jordvandrer. 

Folka jeg jobber med sier jeg inspirerer. At jeg viser dem nye perspektiver slik at de ser seg selv på en annen måte. De sier de lærer å tenke annerledes, og dermed snakke og handle på nye og bedre måter. De sier jeg hjelper dem gjennom det som er tøft og vanskelig.

Jeg føler jeg har holdt på med min egen selvutvikling siden jeg var barn. Jeg flyttet for meg selv da jeg var 14 år (bodde ikke langt fra familien), og dro fra hjembygda til Oslo da jeg var 16 år. Siden har jeg levd mitt liv her.

1984 da jeg dro hjemmefra, ville jeg se bakom fjellene. Der bak lå jo verden -der livet skulle leves. Og den drivkraften til å ville se bakom - se mer,er en måte å være i verden på for meg. Ikke like fokusert og bevisst alltid, men det er underliggende i livet mitt.

Å søke bak det som er synlig er også viktig for yrkesvalg.  Det har vært med meg både i teater og sang. I foredrag, kurs og podkast. Ikke minst i pedagogiskarbeid med barn, og i organisasjons-/og personalutvikling.

Utvikling og vekst er det mest spennende med å være tett på menneskers liv.

I 2014 startet jeg opp som selvstendig. Alt jeg visst var at jeg ville jobbe med mennesker. Jeg ønsket å jobbe et sted jeg kunne utvikle og lære. Og at jeg var fri til å jobbe med hvem jeg vil, hvor jeg vil, og med hva jeg vil.

En vill ide! Så skummelt! og likevel - det jeg kjente var best for meg.

Og jeg var ganske dårlig på det...

De første årene leiede jeg meg ut til andre, og jobbet som karriereveileder og kursholder. Drømmen om eget firma ble mer på papiret enn ute i verden.

Jeg var ikke god på å levere til meg selv.Uoversiktelig arbeidsinstruks. Inegn over meg som krevde. Ingen arbeidstid bare jobbet hele tiden.

Men etter hvert realiserte jeg mer av det jeg ville. I tillegg til samtaler, laget jeg workshops og det første nettkurset kom i 2018.

Etterhvert begynte jeg å drømme om et sted å holde til. Og i 2019 åpnet vi, Therese Tonning og jeg, Humleriet. Et sted for personligvekst og utvikling. Vi drev dette sammen over korona, og jeg avsluttet driften i mars 2022. Et deilig sted å jobbe! Og en svært utfordrende tid! Alt i alt en viktig erfaring for meg.

I 2019 startet også podkasten «Livet ass». Den drev jeg sammen med Maren Owe. Vi tok pause i 2022 og det har vi ikke endret på..

I livet skjer det ting som ikke alltid gir noen mening før en ser på det i bakspeilet. Da får man øye på helt andre ting som tar en videre i personlig vekst. 

Denne innstillingen føes som eg ferdighet livet har gitt meg,og det har hjulpet meg både samlivsbrudd, dødsfall og i relasjoner som utfordret.

Da mannen min fikk kreft i 2013, fikk jeg en helt ny utfordring. Å være pårørende. 

Jeg føler alt jeg har drevet med siden da har vært belyst av hans situasjon. Selv etter 9 år, ikke har tegn på kreft og ikke har behandling, er ikke jeg ferdig med å lære hva det har gjort med meg. Og selv om jeg har kjent tyngden av utfordringene disse årene, og blitt bøyd, knakk jeg ikke.

Jeg er takknemlig for mye av de endringene som er kommet til oss to i denne fasen av livet. Og for at jeg har klart å bruke min formelle kunnskap når det trengtes uten at jeg mistet nærheten til meg selv som "bare meg". 

Jeg har alltid vært opptatt av ord. Jeg elsker teater og tekstformidling. Liker tekster som rører i meg. Som berører og tar meg med.

Jeg er derfor opptatt av hvordan vi bruker ord, og hva vi forteller om og til oss selv. Hva vi formidler.

Jeg tror ordene vi bruker (ikke bruker) har betydning for hvordan vi opplever våre liv. Jeg har kastet mye dritt inne i eget hodet, så jeg vet hvilke makt ord kan ha på hva vi tenker og tror om oss selv. Og at det blir bestemmende for hva vi gjør ut av livet. 

Å kalle seg selv stygge ting hjelper ikke mot tanken om å ikke være god nok, det vet vi. Og å praktisere det eller la være, er et viljestyrt valg. Bare det å forstå det, har gjort meg mye sterkere enn jeg trodde jeg var.

Jeg er ganske sterk i skallen! Tenker fort, og om mange ting. Så det å lære meg å observere meg selv og være bevisst tankene mine, har hjulpet meg til å bli tydeligere for meg selv, og andre. Hurra for det!

Jeg er ganske god til å tilpasse meg situasjonen jeg er i. Og i møte med livet og mennesker er jo det en gave på mange måter. Men, det er også utfordrende for meg å ikke miste meg selv.  Min strategi har vært å "tåle alt". Bli hard.

Noen mennesker jeg har møtt har nok opplevd meg som kald og hard. Og jeg følte meg missforstått. Jeg forstod ikke da at jeg viste verden en jeg egentlig ikke var.

Men jeg kan godt leve med å være en kul dame 😉

Innsikter jeg fikk gjennom å se nærmere på relasjoner og situasjoner jeg kom i, gjorde det nødvendig å jobbe mer med både det mentale, følelsesmessige og kroppslige og sjelelige/spirituelle i meg.

Jeg har alltid visst at jeg er her på jorden av en grunn. Det var noe inne i meg, en kraft, som ville vel. Men, selv om jeg kjente på dette, så stolte jeg ikke på at det var sant. Jeg så på det livet mitt bestod av. Og det føltes ofte lite og trangt. Jeg følte mine bidrag var små og stusslige, og handlet lite om det som brant i meg.

Det er en rivende sorg og fortvilelse å føle at det ikke er noe grunn til at jeg er her. 

Det er annelerdes nå!

Jeg kjenner ikke på det like ofte, men jo - det skjer.

Jeg har trent meg til å lytte mer innover. Og jeg anerkjenner at det ikke er tilfeldig at jeg har mine talenter, interesser,gleder,lengsler. Drømmer og ideer.
Jeg er her for å bidra til å gjøre verden til et litt bedre sted.

Slik du også er💖

Ja, her er altså jeg!

Vandrende gjennom livet.